Søk

Historie om syning i gamle dager

Oppdatert: april 23

Syningen var viktig og naturlig i gamle dager.


Motivert av min egen opplevelse av å føle meg fremmed for døden og ukomfortabel i syningsseremoni, begynte jeg å undre meg. Hvordan gjennomføres vanligvis syninger? Finnes det flere måter å gjøre det på? Hvem bestemmer hvordan dette skal gjennomføres? Hva gjorde man før i tiden? På den tiden da de fleste av oss døde hjemme med de i nærmeste familie rundt seg? Ifølge dødsannonser skjer også i dag dødsfall ofte med de nærmeste rundt seg, men da gjerne i en eller annen institusjon. Hvordan foregikk syning i tidligere tider og kan vi lære noe av dette?


Jeg fant at syning har vært en veldig gammel skikk i Norge. På et tidspunkt ble denne og andre gravferdsskikker som likvake og gravøl nesten borte i vårt samfunn.



I middelalderen var det vanlig at familie, venner og naboer stelte for den dødende og at de samlet seg rundt den dødende for å ta farvel og tilgi urett. Etter dødsfallet ble avdøde stelt, gjerne kledd i sin finstas og lagt til sengs eller i kiste. Noen steder leser jeg at familien selv som tok seg av dette. Andre steder leser jeg at det gjerne var noen av bygdens koner som pleide å ta seg av arbeidet med stell og det vi i dag kaller for nedlegg.


Avdøde ble ofte oppbevart enten inne i hjemmet eller ute på låven i en hjemmesnekret kiste. Det var ikke uvanlig at det ble pyntet med blomster rundt den avdøde oppe i kista. Etter hvert, når fotografiapparatet kom, ble det heller ikke uvanlig å fotografere avdøde i kisten og da gjerne med familien stående rundt. Videre så måtte det avholdes det som ble kalt likvake. Grunnet overtro ble likvake avholdt for å lure djevelen og det var gjerne de unge som gjerne hadde ansvaret for dette. Det ble skålt og festet rundt avdøde i dagene og nettene frem til begravelsesdagen.

På selve begravelsesdagen skulle avdøde synges ut av sitt hjem. Det var vanlig at alle skulle se avdøde og at en lærd med gode taleevner og god sangstemme holdt minneord og var forsanger under utsyngingen og utbæringen av avdøde.


Endringer skjedde underveis. Før lå gjerne avdøde i sine fineste klær, men var ikke tildekket i kisten. Likkledet som kom på 1400- tallet ble brukt til å dekke til avdøde. Gradvis ble det mer og mer vanlig å tildekke avdøde. Slik kan man si at døden i grunnen gradvis ble litt og litt mer usynliggjort. Etter hvert ble hele avdøde tildekket slik at ingenting syntes. Videre ble etter hvert også kisten tildekt med et eget likklede.


Fra århundreskiftet og frem til ca. 1920 endrer våre gravferdsskikker seg enda mer i og med at nå bortfaller skikken med gravøl og at det blir mer vanlig at det er presten som kommer og holder minneord og synger ut den døde fra hjemmet. Det blir også mer og mer vanlig at gravferdshandlingen starter i kirken i stedet for i hjemmet.


I 1950- årene skjer det nye endringer. Det blir mer og mer slutt på at familien selv tar hånd om stell og nedlegg av den avdøde og byråene vokser frem. Samtidig fører medisinsk utvikling og utvikling av sykehusdriften i 1950 årene til at stadig færre dør hjemme. Dette betyr store endringer for vårt forhold til døden. Døden som tidligere var en mer naturlig del av vårt liv, blir nå mer og mer fremmedgjort for oss.


Kanskje også om våre egne tanker om det å dø? Vi skal jo, om man liker aldri så mye å tenke på det, dø en gang vi også. Hvor ønsker vi å dø? Ønsker vi å dø på institusjon? Ikke minst; hva tenker vi om at noen skal se oss etter at vi er død? Hvor stor betydning har det for oss?


29 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle