Jeg var ikke forberedt på de sterke følelsene.
Min første erfaring med syning var slett ikke en god opplevelse og jeg angret lenge på at jeg hadde latt meg overtale til å delta. Det hele endte opp med at jeg opprørt og høytidelig lovte meg selv at jeg aldri mer skulle utsette meg for dette igjen.
Siden tenkte jeg ikke så mye på dette før jeg et par- tre år senere fikk oppleve en ung gutts reaksjoner på at han ikke fikk se en nær relasjon som brått døde. Hvorfor var jeg så opprørt over at jeg hadde deltatt på syning og hvorfor var han så opprørt over at han ikke fikk vært med på dette?
Jeg var helt i begynnelsen av 20-årene og det var med blandede følelser jeg troppet opp sammen med ca. 15 andre nære familiemedlemmer og venner til min første syningsseremoni. Jeg kom dit med mange tanker og følelser som jeg hadde et behov for å plassere et sted. Men opplevelsen skulle vise seg å bli helt annerledes enn jeg kunne forestilt meg.
Jeg ble skikkelig opprørt. Alt startet fint, Jeg husker at vi ble møtt av en gravferdskonsulent, kledd i sort dress og slips. Vi ble fortalt at seremonien ville vare i ca. 40-45 minutter og ble så i samlet flokk vist inn i kapellets syningsrom. Der stod den åpne kisten og de tente lysene. Alt var pent, ryddig, rolig og verdig. Ganske så umiddelbart opplevde jeg det som at hele rommet ble fylt av de andres følelser, ord og reaksjoner. Selv opplevde jeg at jeg ble stående passiv helt bakerst i rommet og føle meg mer og mer fremmed. Som om at det ikke var plass til meg der. Jeg kunne høre de andre som gråt og trøstet hverandre, mens jeg selv i grunnen bare stod der og kjente at jeg sakte ble fylt med sinne. Med raseri. Og jeg ville bare gå.
Jeg var helt uforberedt på mine egne reaksjoner og det føltes ikke passende å si noe om dette sinnet jeg opplevde i en slik stund heller. Den unge gutten jeg var så privilegert å få lov til å følge tett i noen vanskelige år, hadde masse behov for å snakke. Jeg opplevde ham som veldig åpen og ærlig i sin relasjon til det han opplevde. Han snakket om døden på en måte jeg aldri hadde hørt noen snakke om døden før. Han våget å spørre og han kom med mange både konkrete og detaljerte spørsmål. Noen av de spørsmålene han kom med var det greit å svare på eller det lot seg gjøre å finne ut av. Andre spørsmål han kom med var i grunnen spørsmål jeg selv også lurte på, men som jeg av en eller annen grunn aldri tenkte at man burde stille. Ofte var det faktisk ganske vanskelig å gi ham gode svar. Og det gjorde det ikke lettere at guttens andre nære relasjoner, i beste mening og motivert av å skåne ham, ville beskytte ham fra å vite noe særlig om hva, hvorfor og hvordan ting hadde skjedd rundt dette dødsfallet. Gutten fikk heller ikke anledning til å se sin avdøde relasjon etter dødsfallet.
Dårlige svar gjorde gutten mer urolig og mengden spørsmål økte. Det ble etter hvert ganske tydelig at dette behovet for å beskytte ham bidro til å vanskeliggjøre hans videre sorgprosess. Han kunne i tiden etter begravelsen plutselig tvile på at hans relasjon virkelig var død og kunne be oss om å fremskaffe beviser på at så var tilfelle. F. eks. kunne han stille spørsmålstegn ved om hvordan vi kunne vite at det var akkurat hans relasjon som var i den kisten. Andre ganger kunne han tenke ut teorier om hva og hvordan ting hadde skjedd som han gjerne ville fått sjekket.
Både jeg og denne gutten opplevde at vi ikke ble møtt på våre tanker og behov når vi skulle ta farvel med våre relasjoner. Hver av oss på hver vår måte. Det var ingen som gjorde dette med vilje og vi hadde heller ikke særlig forutsetninger for å vite hva som var riktig for oss, da ingen av oss hadde noen erfaring med dette.
Begge vi hadde et behov for å få tatt et personlig farvel. Han hadde et behov for å konkret se at det var hans relasjon som lå der og virkelig var død. Jeg hadde et behov for å ta farvel med min relasjon alene. Ikke i et rom med alle andres reaksjoner og følelser. Jeg tror ting hadde vært helt annerledes for både meg og den gutten dersom vi hadde fått deltatt på en syningsseremoni på den måten som hadde vært riktig hver for oss. Vi mennesker er forskjellige, våre relasjoner er forskjellige. Det er viktig å huske at det som er riktig for noen, ikke nødvendigvis er riktig for andre.
