Syning, et personlig farvel

Vi kaller det gjerne for «Syning» eller «Åpen kiste» når de nærmeste kan komme på besøk der hvor den avdøde ligger i tidsrommet mellom selve dødsfallet og seremonien. Dette skjer da gjerne på sykehuset, ved pleiehjemmet, eldresenteret eller i et syningsrom knyttet til kapell eller kirke.

Det er din relasjon! Ditt farvel!

Jeg er opptatt av syning og vårt behov for å ta farvel og bearbeide sorg. Ved å snakke om syning ønsker jeg å bidra til at flere åpner opp for å tenke på og snakke om både det fine, naturlige og nyttige ved å ta et personlig farvel når de opplever at en viktig relasjon i livet er gått bort.

Det kan være vanskelig å ta inn over seg at noen er borte for alltid og ikke skal komme tilbake. Vi kan høre beskjeden eller lese meldingen om at en bekjent nå har gått bort. Allikevel opplever mange at det er vanskelig å virkelig forstå det. En syning kan bidra til at det på en måte blir mer virkelig for deg at relasjonen din nå er død og ikke skal være til stede med oss mer her i livet. Dette kan hjelpe deg videre sorgprosessen.

Når du som pårørende får anledning til å delta på syning, får du anledning til å være sammen med avdøde. Da kan du få anledning til å si de siste ordene, uttrykke dine følelser, legge bilder, brev, tegninger ol. I kisten, ta avdøde i hånden eller gi et siste stryk over kinnet. Du kan få tatt et personlig farvel.

Hvordan skal vårt forhold til døden være i fremtiden?

Etter at jeg startet Bryde begravelsesbyrå har jeg fått lov til å følge og snakke med mennesker som har valgt å ta et mer personlig farvel i form av syning. Noen har ønsket å være alene en stund med avdøde, andre har ønsket å være flere sammen når de går inn i syningsrommet. Andre igjen har ønsket at jeg som gravferdskonsulent skulle være sammen med dem under syningen.

Noen har hatt med seg gjenstander til å legge i kisten som f.eks. et bilde av barnebarn, et brev, blomster eller annet som har hatt betydning for avdøde eller for relasjonen pårørende har hatt til avdøde.

Andre har også ønsket å være med på å svøpe avdøde, legge på kistelokket og skru igjen lokket med kisteskruene. Jeg har vært opptatt av at det skal være de pårørende som velger hvordan de vil nærme seg, hvordan de ønsker å være i situasjonen og i hvor stor grad de ønsker å ta del i det å stelle med og lukke kisten for siste gang. Min erfaring er at mange uttrykker stor takknemmelighet for denne stunden i etterkant. Også de som i utgangspunktet har vært litt usikre på om de ønsket dette uttaler at de har vært glad for at de valgte å delta på dette.

Jeg har inntrykk av at de pårørende opplever at syning både er tøft og bra å gjennomføre. Det kan være både vondt, godt og riktig å se avdøde. Reaksjonene er mange. Mens noen viser sterke reaksjoner i møtet med avdøde, vil andre igjen se ut til å ha avfunnet seg med dødsfallet og har mindre reaksjoner. Noen ønsker å være sammen med avdøde lenge, mens andre velger å gå ut etter kort tid. Vi er alle forskjellige og har alle forskjellige relasjoner. Det er derfor ingen riktig eller gal måte å reagere på.

I forkant av syning kan det være lurt å forberede seg. For noen kan det være til god hjelp å vite litt om eller få se syningslokalene på forhånd, om ikke annet så få anledning til å se det på et bilde. Vi forsøker så godt vi kan å beskrive hva som venter de pårørende.

Historie om syning i gamle dager

Syningen var viktig og naturlig i gamle dager.

Motivert av min egen opplevelse av å føle meg fremmed for døden og ukomfortabel i syningsseremoni, begynte jeg å undre meg. Hvordan gjennomføres vanligvis syninger? Finnes det flere måter å gjøre det på? Hvem bestemmer hvordan dette skal gjennomføres? Hva gjorde man før i tiden? På den tiden da de fleste av oss døde hjemme med de i nærmeste familie rundt seg? Ifølge dødsannonser skjer også i dag dødsfall ofte med de nærmeste rundt seg, men da gjerne i en eller annen institusjon. Hvordan foregikk syning i tidligere tider og kan vi lære noe av dette?

Jeg fant at syning har vært en veldig gammel skikk i Norge. På et tidspunkt ble denne og andre gravferdsskikker som likvake og gravøl nesten borte i vårt samfunn.

I middelalderen var det vanlig at familie, venner og naboer stelte for den dødende og at de samlet seg rundt den dødende for å ta farvel og tilgi urett. Etter dødsfallet ble avdøde stelt, gjerne kledd i sin finstas og lagt til sengs eller i kiste. Noen steder leser jeg at familien selv som tok seg av dette. Andre steder leser jeg at det gjerne var noen av bygdens koner som pleide å ta seg av arbeidet med stell og det vi i dag kaller for nedlegg.

Avdøde ble ofte oppbevart enten inne i hjemmet eller ute på låven i en hjemmesnekret kiste. Det var ikke uvanlig at det ble pyntet med blomster rundt den avdøde oppe i kista. Etter hvert, når fotografiapparatet kom, ble det heller ikke uvanlig å fotografere avdøde i kisten og da gjerne med familien stående rundt. Videre så måtte det avholdes det som ble kalt likvake. Grunnet overtro ble likvake avholdt for å lure djevelen og det var gjerne de unge som gjerne hadde ansvaret for dette. Det ble skålt og festet rundt avdøde i dagene og nettene frem til begravelsesdagen.

På selve begravelsesdagen skulle avdøde synges ut av sitt hjem. Det var vanlig at alle skulle se avdøde og at en lærd med gode taleevner og god sangstemme holdt minneord og var forsanger under utsyngingen og utbæringen av avdøde.

Endringer skjedde underveis. Før lå gjerne avdøde i sine fineste klær, men var ikke tildekket i kisten. Likkledet som kom på 1400- tallet ble brukt til å dekke til avdøde. Gradvis ble det mer og mer vanlig å tildekke avdøde. Slik kan man si at døden i grunnen gradvis ble litt og litt mer usynliggjort. Etter hvert ble hele avdøde tildekket slik at ingenting syntes. Videre ble etter hvert også kisten tildekt med et eget likklede.

Fra århundreskiftet og frem til ca. 1920 endrer våre gravferdsskikker seg enda mer i og med at nå bortfaller skikken med gravøl og at det blir mer vanlig at det er presten som kommer og holder minneord og synger ut den døde fra hjemmet. Det blir også mer og mer vanlig at gravferdshandlingen starter i kirken i stedet for i hjemmet.

I 1950- årene skjer det nye endringer. Det blir mer og mer slutt på at familien selv tar hånd om stell og nedlegg av den avdøde og byråene vokser frem. Samtidig fører medisinsk utvikling og utvikling av sykehusdriften i 1950 årene til at stadig færre dør hjemme. Dette betyr store endringer for vårt forhold til døden. Døden som tidligere var en mer naturlig del av vårt liv, blir nå mer og mer fremmedgjort for oss.

Kanskje også om våre egne tanker om det å dø? Vi skal jo, om man liker aldri så mye å tenke på det, dø en gang vi også. Hvor ønsker vi å dø? Ønsker vi å dø på institusjon? Ikke minst; hva tenker vi om at noen skal se oss etter at vi er død? Hvor stor betydning har det for oss?

Min personlige erfaring med syning

Jeg var ikke forberedt på de sterke følelsene.

Min første erfaring med syning var slett ikke en god opplevelse og jeg angret lenge på at jeg hadde latt meg overtale til å delta. Det hele endte opp med at jeg opprørt og høytidelig lovte meg selv at jeg aldri mer skulle utsette meg for dette igjen.

Siden tenkte jeg ikke så mye på dette før jeg et par- tre år senere fikk oppleve en ung gutts reaksjoner på at han ikke fikk se en nær relasjon som brått døde. Hvorfor var jeg så opprørt over at jeg hadde deltatt på syning og hvorfor var han så opprørt over at han ikke fikk vært med på dette?

Jeg var helt i begynnelsen av 20-årene og det var med blandede følelser jeg troppet opp sammen med ca. 15 andre nære familiemedlemmer og venner til min første syningsseremoni. Jeg kom dit med mange tanker og følelser som jeg hadde et behov for å plassere et sted. Men opplevelsen skulle vise seg å bli helt annerledes enn jeg kunne forestilt meg.

Jeg ble skikkelig opprørt. Alt startet fint, Jeg husker at vi ble møtt av en gravferdskonsulent, kledd i sort dress og slips. Vi ble fortalt at seremonien ville vare i ca. 40-45 minutter og ble så i samlet flokk vist inn i kapellets syningsrom. Der stod den åpne kisten og de tente lysene. Alt var pent, ryddig, rolig og verdig. Ganske så umiddelbart opplevde jeg det som at hele rommet ble fylt av de andres følelser, ord og reaksjoner. Selv opplevde jeg at jeg ble stående passiv helt bakerst i rommet og føle meg mer og mer fremmed. Som om at det ikke var plass til meg der. Jeg kunne høre de andre som gråt og trøstet hverandre, mens jeg selv i grunnen bare stod der og kjente at jeg sakte ble fylt med sinne. Med raseri. Og jeg ville bare gå.

Jeg var helt uforberedt på mine egne reaksjoner og det føltes ikke passende å si noe om dette sinnet jeg opplevde i en slik stund heller. Den unge gutten jeg var så privilegert å få lov til å følge tett i noen vanskelige år, hadde masse behov for å snakke. Jeg opplevde ham som veldig åpen og ærlig i sin relasjon til det han opplevde. Han snakket om døden på en måte jeg aldri hadde hørt noen snakke om døden før. Han våget å spørre og han kom med mange både konkrete og detaljerte spørsmål. Noen av de spørsmålene han kom med var det greit å svare på eller det lot seg gjøre å finne ut av. Andre spørsmål han kom med var i grunnen spørsmål jeg selv også lurte på, men som jeg av en eller annen grunn aldri tenkte at man burde stille. Ofte var det faktisk ganske vanskelig å gi ham gode svar. Og det gjorde det ikke lettere at guttens andre nære relasjoner, i beste mening og motivert av å skåne ham, ville beskytte ham fra å vite noe særlig om hva, hvorfor og hvordan ting hadde skjedd rundt dette dødsfallet. Gutten fikk heller ikke anledning til å se sin avdøde relasjon etter dødsfallet.

Dårlige svar gjorde gutten mer urolig og mengden spørsmål økte. Det ble etter hvert ganske tydelig at dette behovet for å beskytte ham bidro til å vanskeliggjøre hans videre sorgprosess. Han kunne i tiden etter begravelsen plutselig tvile på at hans relasjon virkelig var død og kunne be oss om å fremskaffe beviser på at så var tilfelle. F. eks. kunne han stille spørsmålstegn ved om hvordan vi kunne vite at det var akkurat hans relasjon som var i den kisten. Andre ganger kunne han tenke ut teorier om hva og hvordan ting hadde skjedd som han gjerne ville fått sjekket.

Både jeg og denne gutten opplevde at vi ikke ble møtt på våre tanker og behov når vi skulle ta farvel med våre relasjoner. Hver av oss på hver vår måte. Det var ingen som gjorde dette med vilje og vi hadde heller ikke særlig forutsetninger for å vite hva som var riktig for oss, da ingen av oss hadde noen erfaring med dette.

Begge vi hadde et behov for å få tatt et personlig farvel. Han hadde et behov for å konkret se at det var hans relasjon som lå der og virkelig var død. Jeg hadde et behov for å ta farvel med min relasjon alene. Ikke i et rom med alle andres reaksjoner og følelser. Jeg tror ting hadde vært helt annerledes for både meg og den gutten dersom vi hadde fått deltatt på en syningsseremoni på den måten som hadde vært riktig hver for oss. Vi mennesker er forskjellige, våre relasjoner er forskjellige. Det er viktig å huske at det som er riktig for noen, ikke nødvendigvis er riktig for andre.