Vi kaller det gjerne for «Syning» eller «Åpen kiste» når de nærmeste kan komme på besøk der hvor den avdøde ligger i tidsrommet mellom selve dødsfallet og seremonien. Dette skjer da gjerne på sykehuset, ved pleiehjemmet, eldresenteret eller i et syningsrom knyttet til kapell eller kirke. Det er din relasjon! Ditt farvel! Jeg er opptatt av syning og vårt behov for å ta farvel og bearbeide sorg. Ved å snakke om syning ønsker jeg å bidra til at flere åpner opp for å tenke på og

Syningen var viktig og naturlig i gamle dager. Motivert av min egen opplevelse av å føle meg fremmed for døden og ukomfortabel i syningsseremoni, begynte jeg å undre meg. Hvordan gjennomføres vanligvis syninger? Finnes det flere måter å gjøre det på? Hvem bestemmer hvordan dette skal gjennomføres? Hva gjorde man før i tiden? På den tiden da de fleste av oss døde hjemme med de i nærmeste familie rundt seg? Ifølge dødsannonser skjer også i dag dødsfall ofte med de nærmeste rund

Jeg var ikke forberedt på de sterke følelsene. Min første erfaring med syning var slett ikke en god opplevelse og jeg angret lenge på at jeg hadde latt meg overtale til å delta. Det hele endte opp med at jeg opprørt og høytidelig lovte meg selv at jeg aldri mer skulle utsette meg for dette igjen. Siden tenkte jeg ikke så mye på dette før jeg et par- tre år senere fikk oppleve en ung gutts reaksjoner på at han ikke fikk se en nær relasjon som brått døde. Hvorfor var jeg så opp

En blogg om døden